Arkiv

Debatt: Hvor blir det av tilsynet?

22 år med krav til oppgradering av eksisterende bygningsmasse etter Brannlovgivningen – hvor blir det av tilsynet?

Tekst: Håkon Winterseth,
Senioringeniør Skansen Consult

I 1990 kom Forskrift Om Brannforebyggende Tiltak og Brannsyn (FOBTOB). Denne inneholdt blant annet krav til eksisterende bygningsmasse som gikk på hvilket sikkerhetsnivå denne skulle ha som minimum for å være «akseptabel». Målsetningen etter FOBTOB var å sikre at de som bruker bygningen mv. er sikret forsvarlige varslings-/branntekniske forhold.

Oppgraderingskravet etter FOBTOB var rettet mot oppgradering av eldre bygninger, bygninger oppført etter forskriftsverk eldre enn Byggeforskrift av 1985. Eldre byggverk skulle da rustes opp til en akseptabel sikkerhetsteknisk standard som skulle ligge opp mot sikkerhetsnivået i nye bygninger. Nye bygninger på denne tiden (fra ca. 1990 og fremover) var oppført etter Byggeforskrift av 1987. 

 I 2002 kom ny Brann- og Eksplosjonsvernlov med ny forskrift (Forskrift Om Brannforebyggende Tiltak og Tilsyn). I 2003 kom veiledningen til Forskrift Om Brannforebyggende Tiltak og Tilsyn (FOBTOT). Denne er en justert versjon av FOBTOB, men inneholder det samme oppgraderingskravet som FOBTOB. Som vi kan se er formuleringen nesten identisk i de to forskriftene.

Så etter 22 år med forskriftskrav til oppgradering av sikkerhetsnivået, så skulle man tro at alle bygninger nå var sikret slik at alle «brannfellene» nå var borte. Det er imidlertid ikke tilfellet. Hvis vi ser rundt oss i de fleste kommuner i Norge, så vil vi se at det fortsatt er MYE å gå på. Og det må være lov til å spørre – hvorfor er det slik? En forskrift er lovpålagt å følge – man kan ikke velge å ikke følge en forskrift – den skal følges, så hvorfor er forholdene fortsatt slik som de er 22 år etter av det lovpålagte kravet kom?

Svaret på dette er flerdelt og vil nok variere noe fra kommune til kommune. Jeg har kommentert noen av de områdene vi oppfatter som hovedproblemene under:

Branntilsyn

I Norge har vi ordningen hvor brannvesenet skal gjennomføre branntilsyn på alle bygninger som er definert etter §13 i gjeldende Brann- og Eksplosjonsvernlov (§22 etter FOBTOB) – det som ofte kalles «Særskilte brannobjekter».

At det skal gjennomføres tilsyn er med andre ord en lovpålagt ordning – det er ikke noe man kan velge å la være å gjøre

Denne plikten til å gjennomføre tilsyn omfatter «byggverk, opplag, områder, tunneler, virksomheter m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier». Dette er omfattende og er videre utdypet i FOBTOT og deles inn i a,b og c objekter – hvor a er de som er mest kritiske for liv og helse, b er de bygningene hvor en brann kan medføre store konsekvenser for samfunnet – og c som omfatter viktige kulturhistoriske bygninger – altså vernet og fredet bygningsmasse.

Dersom man lokalt skulle ønske å føre tilsyn på andre bygg/anlegg, så åpner loven for dette ved at kommunestyret kan innføre lokal forskrift som gir hjemmel for å føre tilsyn der man lokalt mener at det er nødvendig. Dette er for eksempel gjort i både Tromsø og Oslo hvor brannvesenet fører tilsyn med de gamle «1890 gårdene» og andre bygg som man lokalt ønsker å føre tilsyn på.

Så langt kan man konkludere med at loven setter krav til at branntilsyn skal gjennomføres – og det skal gjennomføres på noen bygg som er definert ved sin funksjon og samfunnsmessige kritikalitet, og dersom man lokalt mener at det er noen andre bygg/anlegg som det skal føres tilsyn på – så åpner loven for at man kan fatte enkeltvedtak – eller lage en lokal forskrift som hjemler dette. Lovverket er med andre ord lagt til rette for at et tilsyn skal kunne gjennomføres hensiktsmessig sett både fra sentralt hold og med en lokal tilpasning hvis det er nødvendig.

Så hvorfor er det så mange lokale tilsynsavdelinger som ikke klarer å gjennomføre de lovpålagte minimumstilsynene i praksis?
Erfaringsmessig er branntilsyn gjennomført med svært variabel kvalitet – og veldig ofte er denne dårlig. Det lov/forskrift ikke stiller noe krav til er nemlig kvaliteten på tilsynene

(utover at de «skal omfatte alle forhold av betydning for brannsikkerheten, herunder bygningsmessige, tekniske, utstyrsmessige og organisatoriske brannsikringstiltak og forhold av betydning for gjennomføring av brannbekjempelse og øvrig redningsinnsats») – kravene til kompetanse på tilsynspersonell er heller ikke spesielt godt tydeliggjort. Og skal vi være ærlige, så er forståelsen av regelverket og intensjonen bak det ganske dårlig i mange lokale tilsynsavdelinger.

Hvorfor er forståelsen av regelverket så dårlig? Kan det være noe galt med opplæringen?

Det er sentrale myndigheter (DSB) som har utført tilsyn på de lokale tilsynsenhetene (Brannvesenet). Vi har god kontakt med mange brannvesen – og slik vi har forstått det fra de lokale brannvesenene som har vært gjennom slike tilsyn gjennomført av de sentrale myndighetene, er det slik at disse også er preget av høyest variabel kvalitet og med ett fokus på antall tilsyn – fremfor kvaliteten på de tilsynene som er gjennomført og om tilsynene har reell effekt. Dette innebærer at man fra sentrale myndigheters side kun har fokusert på at det lokale tilsynet har vært på bygget og gjort noe man kan kalle ett tilsyn. Det er lite fokus på kvaliteten på tilsynet, hva man faktisk sjekker – og ikke minst på oppfølgingen av de avvikene som avdekkes – og om forholdene blir bedre. Det finnes fremdeles bygninger som er oppført før 1990, og som er særskilte brannobjekter, som ikke har en dokumentasjon som er påkrevet etter FOBTOT §3-1 – og kapittel 3 forøvrig. Branndokumentasjon har vært lovpålagt å ha siden 1990 – og det er til og med lovpålagt tilsyn fra egen myndighet på disse byggene. Den sterkt «varierende» og, skal vi være helt ærlig, manglende formell kompetansen som er på mange av de forskjellige tilsynsenhetene blir heller ikke avdekket av de sentrale tilsynene. Dette gjør ikke bare at de lokale tilsynene i stor grad ikke fungerer – men gjør også at man på kommunalt nivå ikke ser behov for å inngå interkommunale samarbeid med andre enheter med bedre kompetanse siden man ikke får tydelig kritikk eller pålegg om å heve kompetansen fra tilsynene utført av sentrale myndigheter.

Nå skal Fylkesmannen overta ansvaret for å føre tilsyn med de kommunale tilsynsenhetene. Dette er en gylden anledning til å «stramme opp» disse tilsynene slik at de kan bli (mer) effektive og målrettede – og som kan gi oss resultater i form av effektive lokale tilsyn som virker i praksis.

Noe må være fryktelig galt når det lokale tilsynet mange steder etter 22 år ikke skjønner oppgaven – og det sentrale tilsynet ikke forstår at det lokale tilsynet ikke forstår. Hvor vanskelig er dette egentlig? Hvordan kommuniserer partene med hverandre? Hvor åpen er man for kritiske røster?

Det finnes et betydelig antall høy-risiko bygårder (for eksempel de såkalte 1890 gårdene) og andre risikoutsatte byggverk som det ikke gjennomføres tilsyn på siden de lokale tilsynene tilsynelatende ikke er klar over at de faktisk kan gjøre dette innenfor regelverket (§13, 4. ledd) – med ett enkeltvedtak eller en lokal forskrift. I Oslo gjør de det, i Tromsø gjør de det – og de er underlagt akkurat de samme lovene og forskriftene som alle andre kommuner i Norge.

Det regelverket vi har i dag er ganske optimalt tilrettelagt for at det lokale tilsynet skal kunne ivareta et visst minimum som er gitt av sentrale myndigheter (§13, 1. ledd) – og de lokale myndighetene har en god mulighet til enkelt å kunne inkludere de bygningene man lokalt ser at er viktige (§13, 4. ledd). Dette gjør at det å få hjemmel til å føre fysisk tilsyn i de bygningene man mener er viktige er helt uproblematisk, hvis man evner å bruke lovverket slik det er lagt opp til at man skal kunne gjøre fra de sentrale myndighetene.

Så, hva er problemet?
Departementet har gjort jobben sin for 22 år siden – nå må de lokale myndighetene snart gjøre sin del av jobben! – og DSB må begynne å gjennomføre lokale tilsyn også med kvalitetsmål! Jeg tror alle er enige om at tilsyn uten kvalitetsmål er helt tullete – ingen ønsker å levere dårlig kvalitet.

Hjemmel for pålegg om oppgradering etter § 2-1
Man har ved flere anledninger hørt fra lokale myndigheter at man ikke har hjemmel i lovverket til å kreve oppgradering av boligbygg slik § 2-1 i Forebyggendeforskriften (FOBTOT og tidligere FOBTOB) sier. Denne oppfatningen skyldes tilsynelatende ett brev som ble sendt av DSB den 13.03.2006 (se Figur 1 underUtdrag av 2. avsnitt i brev fra DSB til Bergen Brannvesen datert 13.3.2006.). Det vises i dette brevet til at kravet til oppgradering etter §2-1 er knyttet til kravet til å utarbeide en risikoanalyse med tilhørende planer og tiltak jmf. Internkontrollforskriftens § 5. Dette kravet i Internkontrollforskriften er stillet til alle «virksomheter». Brannvesenets fortolkning av dette har da vært at dette ikke gjelder der hvor folk bor, man har da på egenhånd definert at bygg hvor folk bor ikke er «virksomhet».
 

Vi har hatt en dialog med juristene i DSB om dette og har fått noen gode avklaringer på fortolkningen av brevet fra DSB datert 13.03.2006 (se utsnitt i Figur 1):

 Figur 1: Utdrag av 2. avsnitt i brev fra DSB til Bergen Brannvesen datert 13.3.2006.

Beboelse i for eksempel en typisk 1890 gård vil faktisk så godt som alltid være å regne som virksomhet. Dette på grunn av at det ved beboelse alltid vil bedrives en av følgende «virksomheter» i bygningen:

1.    Utleie er virksomhet
2.    Med en selveierleilighet eier du en andel av et bolighus med flere separate leiligheter, og en andel av tomten huset står på. Du har full bruksrett til leiligheten, blant annet til utleie og oppussing. Man blir medeier i et sameie og må betale fellesutgifter som kommunale utgifter, vaktmestertjenester, strøm, oppvarming og vedlikehold på fellesareal. Leilighetene i sameiet har felles gårds og bruksnummer, men hver leilighet får et eget seksjonsnummer. Lov om eierseksjoner regulerer det juridiske. Sameie er virksomhet.
3.    Borettslagsleilighet - her eies leilighetene av et borettslag. Du kjøper en andel av borettslaget som gir deg leierett. Du betaler husleie til borettslaget. Den skal ved siden av fellesutgifter, også dekke eventuelle utgifter til fellesgjeld. Borettslag er virksomhet.
4.    En aksjeleilighet er en leilighet hvor bygården eies av et aksjeselskap. Vanligvis foreligger det rett og plikt for aksjonærene å inngå leiekontrakt for leilighetene i bygget. Kjøper man en aksjeleilighet kjøper man med andre ord en eller flere aksjer i et aksjeselskap som eier eiendommen, med de rettigheter og forpliktelser selskapet har, og får rett til å leie en bestemt leilighet. Aksjeselskap er virksomhet.
5.    Andelsleiligheter er borettslag eller aksjeleiligheter – altså virksomheter.

Dette er også forhold som står spesifikt nevnt i brevet fra DSB – men ikke spesifikt tydeliggjort slik vi har gjort i opplistingen ovenfor. Dette er ikke definisjoner som DSB har gjort – men alminnelige juridiske definisjoner opp mot begrepet «virksomhet». En god og enkel regel kan være at dersom man finne organisasjonen i Brønnøysund registrene (www.brreg.no), så er det garantert virksomhet.

Eneboliger kommer ikke innunder begrepet «virksomhet» - dette er imidlertid ikke særlig aktuelt for eksempel 1890 gårder allikevel, det er svært få av disse som kan kalles for «eneboliger».

Det gjøres fra DSB særlig oppmerksom på at man benytter begrepet «nyere bygninger» i forskriftsteksten §2-1, 4. ledd: «Sikkerhetsnivået i eldre bygninger skal oppgraderes til samme nivå som for nyere bygninger så langt dette kan gjennomføres innenfor en praktisk og økonomisk forsvarlig ramme». Til dette begrepet er det å forstå slik at man mener TEK97 som sikkerhetsnivå. TEK10 er ikke inkludert som «for nyere bygninger» - her gjelder TEK97, som var gjeldende forskrift den gangen FOBTOT ble skrevet.

Det finnes de som argumenterer for at det er Byggeforskrift av 1985 som skal legges til grunn for oppgraderinger etter § 2-1 som minimum. I mine øyne så er dette en litt uinteressant diskusjon siden Byggeforskrift av 1985 i de aller fleste tilfeller vil være mye strengere og mer firkantet å oppgradere etter. En oppgradering etter Byggeforskrift av 1985 vil være betydelig mer kostbart enn å benytte TEK97 – som tross alt er funksjonsbasert og enklere å tilpasse. Er det gjort endringer på bygget må man uansett benytte TEK10, med de mulighetene som Plan- og Bygningsloven (Pbl) gir for eksisterende byggverk.

Byggemelding v/oppgradering
Dersom det er forhold i forbindelse med en oppgradering som gjør tiltaket søknadspliktig etter Plan- og Bygningsloven §31-2, 1. ledd, så må dette søkes inn etter TEK10. Det er imidlertid gitt en åpning i lovverket der det får uheldige konsekvenser at man må søke inn eldre byggverk etter TEK10, man kan da benytte Pbl. §31-2, 4. ledd for å søke kommunen om å få gjennomføre «bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering av eksisterende byggverk også når det ikke er mulig å tilpasse byggverket til tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader, dersom bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk». Dette er en god åpning som sikrer at man kan ta høyde for utilsiktede effekter av å innføre en ny og strengere forskrift for nybygg i en verden hvor det er mye eksisterende bygningsmasse. Dette har vi brukt selv ved rehabiliteringer der det har vært byggesaker ved flere anledninger og det fungerer helt utmerket.

Oppsummering
For alle virksomheter gjelder oppgraderingskravet som er stillet i Forebyggendeforskiftens § 2-1.
I praksis betyr dette at man også for alle 1890 gårder kan pålegge oppgradering av sikkerhetsnivået som for nyere bygninger med hjemmel i FOBTOT § 2-1. Dette kan gjøres uavhengig av bruken av bygningen. Eneste unntak er bygning som kun benyttes som en enebolig, hvilket er å regne som en teoretisk mulighet – det er ikke mange som bruker en hel 1890 gård som en enebolig.

Man kan også legge merke til at dette oppgraderingskravet gjelder alle byggverk i Norge – inkludert steder hvor folk bor (borettslag, utleie leiligheter, sameier og aksjeleiligheter) uavhengig av om det er 1890 gårder, vernet bebyggelse eller annet – dette kravet gjelder «flatt» for alle bygninger som ikke er enebolig.

Noen ord om ressursbruk
Vi hører også at enkelte brannvesen sier at man ikke «har ressurser» til å gjennomføre de lovpålagte tilsynene. Dette er ett argument det ofte kan være vanskelig for utenforstående å forholde seg til, siden ressurs situasjonen varierer fra kommune til kommune. Men jeg har tatt med en liten betraktning allikevell.

Etter FOBTOT så kan man gjennomføre det som kalles Systemtilsyn. Dette er en type tilsyn som er svært lite ressurskrevende når man kommer igang. I starten er det noe mer arbeid, men etter 1 – 2 års innkjøring så er det vesentlig mindre ressurskrevende. Mye av denne innkjøringen handler om å informere byggeierene om hvordan dette skal fungere og hvordan lovverket faktisk er lagt opp. Jeg har vært borti kommuner hvor dette er tatt skikkelig i bruk og da kan man med enkelhet gjennomføre 3-4 tilsyn pr. mann pr. dag. Oppfølgingen av tilsynene kommer da i tillegg, men med dagens dataprogrammer så er dette ganske raskt gjort. Ett systemtilsyn fordrer at man klarer å bruke systemet som forskriftsverket legger opp til – helt enkelt eksemplifisert: mangler ett bygg den dokumentasjonen som er påkrevet etter FOBTOT §3-1, ja så blir pålegget ganske enkelt å skaffe seg slik dokumentasjon. Og hvis virksomheten ikke har den nødvendige kompetanse til å lage en slik dokumentasjon, da får de hente inn personell eller rådgiver med slik kompetanse – det er eier som er pålagt å ha denne dokumentasjonen. Når dokumentasjon og faktisk tilstand blir akseptabel, så kan man bruke systemet for egenmelding og bare kjøre stikkprøver. Ved å spille på systemets muligheter, så kan tilsynsvirksomheten gjøres ganske effektiv og ressurser frigjøres til å gjøre andre ting. Tromsø Brannvesen er ett eksempel på lokalt tilsyn som gjør dette i dag – og det fungerer veldig bra!
 

Veiledningsplikten etter Forvaltningsloven (§11)
En god del av de lokale tilsynene i Norge bruker mye tid på å vurdere detaljer på byggene de går tilsyn på – ofte med det resultat at det gjøres bygningsmessige endringer uten byggesaksbehandling, «fordi brannvesenet krever det…». Dette er ikke noe tilsynet har hverken plikt til å gjøre eller er godkjent til å vurdere (jmf. reglene om sentral godkjening for byggebransjen) – eller bør gjøre. Når man så spør hvorfor man alikevell gjør dette, så har vi mer enn en gang fått til svar at det er «veiledningsplikten».

Forvaltningsloven sier følgende om hensikten med denne veiledningsplikten:

«Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet».

Dette betyr at man som offentlig myndighetsperson har plikt til å veilede partene i saksgangen og slike praktiske saksbehandlingsrelaterte forhold. Det betyr ikke at man skal løse problemene for noen av partene eller godkjenne eller underkjenne løsninger. Som ett praktisk eksempel kan man si at en virksomhetseier som ikke kjenner til og ikke følger brannlovens krav – trenger å hente inn bistand enten ved å ansette en kompetent person eller ved å kontakte en kompetent rådgiver. Det er ikke det lokale tilsynet som skal «synse» noe for å «hjelpe» en virksomhetseier, de risikerer bare å måtte gå tilsyn på sine egne løsninger på ett senere tidspunkt – dette fører til inhabilitet for tilsynets personell.

Det gode eksemplet her kan være ligningsvesenet som er en tilsynsenhet i Norge. Man kan som virksomhet ikke gå til ligningsvesenet for å finne ut hvilke fradrag man kan ha – og hvis en virksomhet ikke klarer å lage regnskapene (dokumentasjonen) sine på korrekt måte selv, så vil ikke ligningsvesenet lage regnskapene for dem. Da blir man henvist til ett kompetent firma (typisk regnskaps- / revisjonsfirma) – eller til å ansette kompetanse selv. Tilsyn etter brannloven skal fungere på akkurat samme måte.

Veiledningsplikten til tilsynet er begrenset til å informere virksomhetseieren om saksgangen – ikke å involvere seg i de aktuelle bygningsmessige problemstillingene eller dokumentasjonen for øvrig.

Informasjon og motivasjon etter Brannlovens §11a.
Man får av og til høre at det er brannvesenets informasjonsplikt etter Brannloven som gjør at man må diskutere løsninger og detaljer innen ett problemområde med den enkelte part i en sak.

Dette er ett punkt som er relativ godt beskrevet i Vedledningen til Forsikrift om Organisering av Brannvesenet:

«Det forutsettes at brannvesenet gjennomfører informasjonsaktiviteter rettet mot utvalgte målgrupper som for eksempel omsorgsboliger, barnehager, skoler, restauranter og forsamlingslokaler».

Sentrale myndigheters intensjon om innholdet i denne typen informasjonsarbeid er også ganske tydelig angitt i samme veiledning.

Dette er med andre ord ikke en regel som har noe med bygningsmessig problemløsning i ett sakskompleks å gjøre.

Hvorfor skriver jeg denne artikkelen?
Jeg representerer et miljø bestående av rådgivende ingeniører og sivilingeniører som har spesialisert seg på brannteknikk og relaterte oppgaver. Vi har vært i markedet i ca. 20 år og jobber hovedsakelig med landbasert virksomhet.

Vi er landsdekkende og jobber med mange kommuner. Dette gjør at vi også ser forskjellene fra kommune til kommune veldig godt. Lovene og forskriften er de samme – men praktiseringen er omtrent så forskjellig som det går an å få den. En konsekvens av dette er at vi ganske tydelig ser hva som resulterer i faktisk forbedret brannsikkerhet – og hva som ikke gir resultater i det hele tatt. Det er ingen automatikk i at de kommunene som bruker mest penger på brannvern og som har mest personell er de som får best resultater. Og det er jo resultatene vi alle er ute etter – det handler mye om hvordan man velger å jobbe med dette, de som jobber smartest får best resultater.

Igjennom de 20 årene vi har vært i markedet har det vært store endringer i hvordan brannteknikk blir behandlet i byggesaker. Det har også vært store endringer i hvordan sentrale myndigheter forventer at lokale myndigheter skal gjennomføre tilsyn på. Innføring av systemtilsyn er kanskje den største endringen. Vår erfaring tilsier at de kommunene som har lykkes med å innføre systemtilsyn (for eksempel Tromsø brannvesen) har betydelig gevinst av dette – og er blant de som har de absolutt beste resultatene på landsbasis. I tillegg gjør de unna tilsynene ganske tidlig på året slik at de kan bruke ressurser på andre mer sesong variable oppgaver – for eksempel tilsyn med omsetning og lagring av fyrverkeri.

Det beste for alle er om man kan samarbeide – men det er viktig å huske på at brannvesenets tilsyn er i særstilling det viktigste suksess kriteriet for å lykkes med forbedring av brannsikkerheten i Norge. Private aktører har ingen myndighet, disse kan bare anbefale de byggeierne som tar kontakt med dem om å gjøre slik og sånn – at en byggeier i utgangspunktet velger å ta kontakt med en kvalifisert aktør må myndighetene sørge for. Det er myndighetene som må være myndighet.

Jeg kjenner godt til brannvesen som er myndighet - 100 % – og de har stor suksess og gode resultater å vise til – de får tingene gjort. Ikke alene, men i samarbeid med andre kvalifiserte aktører som alle jobber mot det samme målet. Slik kan aktørene være aktører og myndighetene kan være myndighet. Dette krever selvsagt også at man kan kommunisere mellom myndigheter og aktører – jeg skulle gjerne ha sett noen gode aktive forum for denne typen kommunikasjon. I dag er det noen spede forsøk – men her mener jeg at sentrale myndigheter (DSB og DiBk) må på banen, ta initiativ og styre prosesser både regionalt og sentralt.

§2-1 i FOBTOT er svært viktig i arbeidet for å heve brannsikkerhetsnivået i Norge, og det er derfor svært uheldig når man enkelte steder fra brannvesenets (myndighetenes) side velger å tolke regelverket slik at man ikke kan hjemle krav til oppgradering av de bygningene der folk bor etter denne. Dette gjør at myndighetene setter seg selv på sidelinjen og ikke setter krav til oppgradering – og da kommer heller ikke aktørene i inngrep med disse bygningene (gjennom sameier, borettslag, 1890 gårder, osv.) – og ingenting skjer.

Som nevnt ovenfor, så har vi kontaktet DSBs jurister for å dobbeltsjekke om det virkelig er en riktig fortolkelse slik man har gjort enkelte steder; at steder der folk bor ikke er å regne som «virksomhet». Dette har DSB helt tydelig tilbakevist – og gjennomgangen tidligere i denne artikkelen gjengir hvordan dette skal forstås, det er bare eneboliger som ikke er «virksomhet».

Så da kan vi glede alle i brannvesenets tilsynsavdelinger i hele Norge: Krav om oppgradering av boliger og alle andre byggverk kan hjemles i FOBTOT § 2-1! (eneste unntak er eneboliger)
 

Publisert: 21-08-2012