63 døde i diskotekbrann

63 døde i diskotekbrann

Brannen i Göteborg 29. oktober hvor 63 ungdommer omkom, er en av de største brannkatastrofene i Norden i moderne tid. Tragedien som utspant seg var ufattelig og noe som ingen trodde var mulig at kunne skje i vårt naboland i 1998. Sannheten er vel at denne tragedien kunne skjedd over alt, også i Norge, under de forutsetningene som var i Göteborg denne kvelden.

Åtte ungdommer hadde leid lokalet som tilhørte den makedoniske foreningen i Göteborg, for å ha et ungdomsdiskotek. lokalet ligger i annen etasje i et tidligere industrilokale. Nærmere 400 ungdommer kom på festen i lokalet som fikk ta i mot 150 personer. Rett før midnatt ble festen forvandlet til et kaos.

Første melding om brannen kom til SOS-Alarm kl. 23.43. Operatøren hadde vanskeligheter med å oppfatte adressen på grunn av høy bakgrunnsstøy. Makedoniske foreningen ble nevnt, men noen adresse kunne operatøren ikke oppfatte. Det ble sagt at det brant for fullt. Under tiden ble flere samtaler besvart på SOS-Alarm og man ble enige om å fastslå adressen til Backaplan.

En mannskapsbil og en stigebil med i alt sju mann fra Lundby stasjon rykket ut til adressen uten at disse egentlig visste hva som brant. Når de nærmet seg adressen, så de hvitaktig røyk over hustaket. Brannmester Harald Janssons første tanke var at det brant i noe søppel som tilhørte Backateateret. Framme ved teateret så det rolig ut, men da de svingte rundt hjørnet mot brannplassen ble de møtt av et totalt kaos med skrikende ungdommer overalt. Flammer slo ut fra toppetasjen i lokalet og skadede lå overalt utenfor huset. Brannmennene måtte flytte skadede for å komme fram med brannbilen. Forstrekninger ble rekvirert umiddelbart og oppgaven gikk ut på kun livredning.

60-talls ungdommer reddet

Maskinstige og skyvestige ble reist mot vinduene i annen etasje og et 20- talls ungdommer ble tatt ut denne veien. En røykdykker hoppet inn gjennom et av vinduene, det viste seg å være 2,40 meter til gulvet. Han landet blant skadede som i panikk trykket han ned og dro i luftslangen til hans røykdykkerapparat. Røykdykkeren kjente seg truet på livet og måtte slite for å komme på bena. En annen røykdykker gikk inn i trappehuset, der døren til den eneste brukbare rømningsveien var sperret av ungdommer som satt fastklemt i døren. Den andre rømningsveien var sperret av brannen.

Røykdykkerne måtte dra ungdommene løs, men når det ble ledig plass ble det straks fyllt opp av ungdommer som trykket på fra innsiden. I det rommet som de fleste døde lå, gikk røykdykkere inn og løftet opp et antall ungdommer som kunne reddes via stige. Dette gjordes uten vann som sikkerhet. Vifter ble plassert i inngangen/rømningsveien for å underrette røykdykkernes arbeid og for å forbedre miljøet for de som satt fast i døren. Et 40-talls ungdommer ble reddet via trappehuset.
Et kvarter etter første melding om brannen, var syv ambulanser på plass og flere brannmannskaper, politi mfl. ankom fortløpende’ I alt var 50 brann- menn, 40 ambulanse- og øvrig medisinsk personell samt et stort antall politi involvert i innsatsen.

Sjokk og fortvilelse

Innsatsen ble vanskeliggjort av det store antall mennesker som befant seg på brannplassen og at veien inn derfor ble blokkert. Etter at politiet opprettet avsperring, ble situasjonen lettere for brann- og ambulansepersonell. Brann- og ambulansepersonell fra stasjonene Lundby og Gårda utførte livreddende innsats og førstehjelp. Innsatsens størrelse i kombinasjon med det store antall sjokkskadde ungdommer kompliserte arbeidet. Et stort antall ungdommer gjorde likevel stor nytte i livredningsarbeidet. Mange ungdommer reddet seg selv ved å hoppe ut gjennom vinduene.

Den panikk og fortvilelse som ungdommene følte, ga seg uttrykk i voldshandlinger mot redningsmannskapene.
Et eksempel er at en brannmann jobbet alene med fem-seks pasienter for å konstatere dødsfall eller gi livreddende behandling, da ungdommer bar fram en omkommet kamerat og krevde brannmannens umiddelbare innsats. Når brannmannen forklarte at kameraten ikke kunne reddes, fikk han et knyttneveslag i ansiktet.

Arbeidet ble først fokusert på livreddende oppgaver og deretter rask transport. Prioritering og behandling av skadede var ytterst komplisert og ambulansepersonellet fikk gjentatte ganger avbryte behandlingen av pasienter som omkom under arbeidet. Likevel ble pasienter fordelt til ulike sykehus. Dette innebar at de fire involverte sykehusene kunne gi samtlige pasienter adekvat behandling samtidig som det var beredskap for andre hendelser.

En inntilliggende bygning ble brutt opp og tatt i bruk som oppsamlingsplass for skadede. oppsamlingsplass for de omkomne ble ordnet adskilt. 15 ambulanser førte pasientene til sykehusene. Busser ble anskaffet for å transportere lettere skadede. Også taxi og privatbiler var engasjert i transporten av lettere skadede.
Etter avsluttet livrednings- og slokningsarbeid, ble de døde båret ut av lokalet. Før dette gjennomførte man en samling av alt personale på plassen. Ingen ble tvunget til oppgaven med å bære ut døde, men alle stilte opp med den innstillingen at ingen nye mannskaper skulle behøve å involveres i denne oppgaven. Undertiden pågikk etterslokking. Når samtlige døde hadde blitt båret til oppsamlingsplassen, gjordes en ytterligere gjennomsøking av lokalene. Beklageligvis ble en omkommet kvinne ikke oppdaget da, men først noen dager senere.

Totalt døde 63 ungdommer, hvorav 60 direkte på brannplassen og cirka 180 ungdommer ble skadet. 19 ulike nasjonaliteter var representert blant de rammede. Pasientenes skader var til største delen brann- og røykskader, men også andre skader som oppsto i samband med rømningen og hopp fra vinduene. Etter den første behandlingen, ble et 60- talls personer ført til intensivavdelingen og i ettertid ble 13 personer transportert til brannskadeklinikker, hvorav to til Haukeland Sykehus i Bergen.

Redningstjenesten i Göteborg utlyste rød stabsberedskap og i tillegg ble Göteborgs bys kommuneledelse og katastrofesamordningsgruppen raskt kalt inn til redningssentralen. Disse jobbet fram til mandag ettermiddag 2. november forsterket med et stort antall personer. Et raskt og massivt påtrykk fra både svensk og internasjonal presse samt fra offentligheten, gjorde at man arbeidet intensivt med ledelse-, stabs- og informasjonsspørsmål. Den første pressekonferansen ble holdt kl. 03.30 i taktikksalen på Gårda brannstasjon. Deretter ble et stort antall pressekonferanser holdt de påfølgende dager.

Umenneskelig oppgave

Røykdykkeren Gunnar Lindahl kjørte stigebilen fra Gårda brannstasjon denne tragiske natten. Han er ansatt i Redningstjenesten Göteborg /Möndal og jobber halve tiden som brannmann og halve tiden som ambulansepersonell. Lindahl forteller dette om sine inntrykk fra natten.
– jeg kjørte stigebilen. Vi visste ikke hva meldingen gjaldt, men på vei ut
hørte vi på radioen at «nå hopper de fra vinduet». Da forsto vi at det gjaldt livredning. Minutter senere sto han midt i en skrekksituasjon.
Det brant som faen, men ingen brydde seg om det. Vi blåste i alle sikkerhetsinstrukser. En ambulansesjåfør dyttet inn sju skadede i en ambulanse og kjørte avsted alene.

Med skyvestiger tok man sikte på lokalets vinduer

– Det var helt svart der inne. Når jeg lyste med lampen så jeg at det lå mennesker på gulvet. Gunnar og hans kolleger måtte bruke den eneste tilgjengelige rømningsveien for å ta seg inn i lokalet. Samme vei forsøkte ungdommer å ta seg inn for å redde sine kamerater.
– Vi tok hjelp av dem. Vi langet ut skadede til ungdommer i trappehuset som bar dem ut. Der inne i lokalet lå døde og levende om hverandre i hauger. Senere, når vi hadde båret ut 20 døde kropper, avbrøt vi livredningen. Gunnar trodde det verste var over, men det var det ikke.

– Når vi hadde fått unna flere døde kropper som lå i en vinkel inne i lokalet, kunne vi åpne en dør til et mindre rom. Der lå 26 døde i en meterhøy haug som dekket hele gulvet. De var ikke brent, men røykforgiftet. De var bare barn, kledd for fest. Nå var de døde, og i lommene deres ringte mobiltelefoner. Etter røykdykkingen bar brannmennene ut de døde på bårer.
– Hver gang jeg la en kropp på en båre, forsøkte jeg å unnvike å se på ansiktet. Det er ikke moro å se en død 14-åring i ansiktet, og en til og en til. Min egen 17-åring hadde pratet om å gå på festen. Ingen her har vært med på noe som går an å sammenligne med dette.
Etter brannen ble brannmenn og politi kritisert av ungdommer for å ha vært for passive, noe som sannsynligvis var et utslag av frustrasjon og hjelpeløshet i en vanskelig situasjon.

Brannårsak ukjent

Det er fastslått at brannen startet i trappehuset i enden av lokalet. Brannen har trolig pågått en stund før den ble oppdaget. Diskjockeyen var den første som så at det brant og han prøvde å varsle, men uten hell. Fra den ble oppdaget til hele lokalet var fylt av flammer og giftig røyk har det bare gått ett eller noen få minutter. Da brannen ble oppdaget var nødutgangen i lokalets bakre del allerede blokkert av flammer og røyk og ingen kunne ta seg ut den veien. Branndøren mellom festlokalet og hovedtrappen var en branndør av stål som slo ut. Døren på 90 cm var ulåst og lett å åpne. Av bygningstekniske årsaker kunne døren bare åpnes 90 grader og den reelle åpningen hvor mellom 300 og 400 mennesker skulle ut, ble derfor kun 82 cm.

Erfaringer viser at det tar mye mer enn dobbel så lang tid for 300 personer å passere en trang utgang enn det tar for 150 personer. Jo mer hastverk man har, desto lengre tid tar det. I en panikksituasjon blir dette tydelig da alle kjemper for seg selv. Lokalet på nesten 400 m2 var i 1991 godkjent for kun 150 perso- ner på grunn av rømningsveienes antall og bredde. Siste brannsyn i lokalet var i 1997.

Kilde: «Sirenen»

Lars Brenden «Brannmannen»

Publisert: 08-12-1998

COMMENTS