Foreslår videreføring av tre nødnummer

Foreslår videreføring av tre nødnummer

I flere tiår har temaet om felles nødnummer og felles nødsentraler blitt tatt opp og utredet. Nylig forelå anbefalingen fra Nasjonalt nødmeldingsprosjektet som foreslår at nødnumrene videreføres og man vurderer muligheter som samlokalisering av sentraler.

Dette er et sammendrag av rapporten som Nasjonalt nødmeldingsprosjekt la fram.

De sentrale aktørene og interessentene til nødmeldingstjenesten er enige om at tjenesten må forbedres på en rekke punkter. Utviklingen i samfunnet viser at tjenesten vil møte større utfordringer både i forhold til økt bruk av tjenesten og høyere kompleksitet knyttet til hendelser og nye oppgaver i sentralene. En rekke større hendelser de siste årene viser at tjenesten har et forbedringspotensial og det er skapt forventninger i samfunnet om at forbedringstiltak iverksettes. 
Antall nødnummer er utredet. Det er ikke funnet behov for å endre på dagens ordning med tre nødnumre. 
Utredningen har vurdert behovet for å etablere felles nødmeldingssentraler som leverer en tjeneste til de tre nødetatene. Det er ikke funnet behov for å etablere slike felles sentraler. 
For å sikre tilstrekkelig fagkyndighet, samhandling og oppgaveløsning med den øvrige organisasjonen i hver av etatene, bør nødmeldingstjenesten i Norge også i fremtiden ha organisatorisk tilknytning til de respektive nødetatene. 

Samfunnsbehov, mål og krav 
Følgende samfunnsbehov er identifisert: 
• Det er behov for lett tilgjengelige og robuste nødmeldingssentraler med høy faglig kompetanse som til enhver tid er i stand til å håndtere et stort volum av ordinære hendelser samt de store ekstraordinære hendelsene. 
• Det er behov for en nødmeldingstjeneste som er organisert på en måte som sikrer godt samvirke i og mellom nødetatene og andre aktører. 
• Det er behov for effektivt å utnytte offentlige ressurser. 
Utredningen viser at forbedringstiltakene må iverksettes nå. Behovene for forbedring er: 
• Det haster å bygge robusthet i norsk nødmeldingstjeneste. 
• Dagens nødmeldingstjeneste klarer ikke å ivareta godt nok samvirket mellom nødetatene. For å ivareta brukernes tillit til tjenesten må det iverksettes tiltak nå. 
• Pågående overordnede OU-prosesser i nødetatene er ikke godt nok koordinert med den strategiske utviklingen av nødmeldingstjenesten. 
Det er utviklet felles mål for nødmeldingstjenesten som viser hvordan forbedringene i tjenesten kan måles for å se om tiltakene har ønsket effekt. Grunnlaget for målene er: 
• Tidsbruk i sentralene 
• Reduksjon i antallet misforståelser og feil knyttet til samvirke. 

Det er tverretatlig enighet om felles krav til tjenesten. Disse kravene må tilfredsstilles for at tjenesten skal kunne leveres med rett kvalitet og følge de normative føringene.

Muligheter og alternativer for forbedring 
Utredningen har definert et mulighetsrom for tiltak. Mulighetsrommet kan deles i to områder; organisatoriske og ikke-organisatoriske forbedringsområder. 

Ikke-organisatoriske forbedringsområder 
Det er mulig å forbedre nødmeldingstjenesten vesentlig uten å gjennomføre organisatoriske endringer. Følgende forbedringsområder vil kunne gjennomføres uavhengig av antall sentraler og grad av samlokalisering: 
• Sikre rett kapasitet i tjenesten 
• Øke kompetanse 
• Forbedret teknologi 
• Bedre styring og forvaltning 
• Lik og riktig forståelse av lovverk 
Innenfor disse fem områdene er alle etatene enige om at det må gjennomføres forbedringer. 
Organisatoriske forbedringsområder 
Forbedringene innen organisering kan deles opp i tre undergrupper: 
• Antall sentraler 
• Grad av samlokalisering 
• Geografiske virkeområder 
 

Når det gjelder organisering åpner mulighetsrommet for en reduksjon av antall sentraler i alle etater. Muligheten for reduksjon i antall sentraler vil variere i de ulike etatene. 
Antall sentraler og grad av samlokalisering vil påvirke mulighetene for å etablere like geografiske virkeområder for de tre etatene i nødmeldingstjenesten. Felles geografiske virkeområder vil legge til rette for mer effektiv håndtering av hendelser og færre feil. 
Mulighetsrommet åpner for tre grader av samlokalisering: 
• Videreføring av dagens organisering. 
• Samlokalisering mellom politiets operasjonssentraler og 110–sentralene i brann- og redningsvesenet. 
• Samlokalisering mellom politiets operasjonssentraler, 110–sentralene i brann- og redningsvesenet og AMK.

Fordeler og ulemper 
Analysen har hatt til hensikt å vise hvilke ytterligere fordeler og ulemper som kan oppnås i forhold til organisering: 
• Reduksjon i antall sentraler 
• Ulik grad av samlokalisering 
Behovsanalysen viser tydelig at det er behov for en mer robust nødmeldingstjeneste. Det er tverretatlig enighet om at antall sentraler kan reduseres. Færre og større sentraler kan etableres for å sikre kapasitet, effektiv utnyttelse av tilgjengelig kompetanse, mer mengdetrening, bedre mulighet for øving og trening med mer. 
Tjenesten vil møte nye utfordringer i fremtiden, som vil kreve mer kapasitet og spesialisert kompetanse. Nødmeldingssentralene vil være mer egnet for å møte kommende utfordringer hvis de er større miljøer med flere ansatte og har større fleksibilitet og endringskapasitet i organisasjonen. Det foreligger ingen formelle, normative hindre for å redusere antall sentraler eller å samlokalisere sentraler på tvers av nødetatene.

En samfunnsøkonomisk analyse av organisatoriske endringer tilsier at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å redusere antallet sentraler i hver etat og i størst mulig grad å samlokalisere disse. De kvalitative virkningene går i retning av at nettonytten blir større jo større sentralene blir og jo flere etater som samlokaliseres. 
Omstillingskostnadene for de analyserte variantene er ikke beregnet. Det er heller ikke gjort konsekvensanalyser i forhold til positive eller negative effekter på den respektive etats verdikjeder. 
Utredningen har avdekket funn i retning av at samlokalisering av nødmeldingssentraler kan gi både positive og negative virkninger. De positive virkningene er i hovedsak knyttet til samvirke mellom nødetatene, mens de negative konsekvensene hovedsakelig er etatsinterne utfordringer. Det er ikke dokumentert hvorvidt den etatsfaglige utøvelsen av tjenesten blir påvirket ved en samlokalisering av nødmeldingssentralene.

Anbefaler samlokalisering av 112 og 110-sentraler
Utredningen kan vise til betydelige samvirkegevinster ved å samlokalisere nødmeldingssentralene i de tre etatene. I forbindelse med etablering av nye politidistrikt anbefales det å samlokalisere politiets operasjonssentraler og 110-sentralene. Det anbefales videre at politiets operasjonssentraler og 110-sentralene til brann- og redningsvesenet har samme geografiske virkeområde. 
Utredningen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet gjennomfører en utredning for optimal organisering av den akuttmedisinske nødmeldingstjeneste. For ikke å hemme den videre prosess i utvikling av nødmeldingstjenesten, anbefales at dette arbeidet koordineres med de øvrige etater. 
På nåværende tidspunkt anbefales det å videreføre dagens ordning med tre nødnummer. Det anbefales ikke å innføre felles nødmeldingssentraler. 

Hvilke synspunkter har ledere av 110-sentraler på anbefalingene i rapporten om videreføring av nødnumrene og mulighet for samlokalisering med 112-sentralene?

Mer enn bare nødanrop
Trond Brenden er avdelingsleder på Alarmsentral Brann Innlandet som dekker 46 kommuner og 27 brannvesen i Oppland og Hedmark. Sentralen håndterte i 2014 ca. 6000 hendelser.  
    –    Saken dreier seg etter min mening om langt mer enn å bare besvare nødanrop. Alle nødsentralene har i dag sine særegenheter som gjør at det er vanskelig å ha felles nødnummer og å slå dem sammen. Det ville bety at vi ikke ville klare å håndtere samme omfang av tilleggstjenester som vi gjør i dag. Det kunne ført til undersentraler og jeg mener bortfall av tilleggstjenester er uheldig faglig sett. Vi kan peke blant annet på flom, som vi har hatt flere ganger de siste årene, hvor vi gjennom oversikt over teknisk personell i kommunene raskt kan få varslet de riktige personene. Et annet eksempel er trygghetsalarmer hvor oppkobling til røykvarsler kanskje er et av de beste forebyggende tiltakene mot denne gruppen mennesker. Dessuten tror jeg at mengden av oppdrag, selv om det ikke er nødanrop, gjør operatørene bedre.
    –    Det viktigste tiltaket er utvilsomt å samlokalisere sentralene. Med det tror jeg vi vil løse mange problemsstillinger rett og slett over kaffen. På sikt kunne det bety at særegenhetene nedtones og at man ser flere likheter som kunne bety felles sentraler. Hvor sentralene skal ligge er helt uvesentlig så lenge de er samlokalisert. Størrelse og mulighetene til tett kontakt mellom nødetatene er avgjørende, sier Brenden.   

Positiv til samlokalisering 
    –    Jeg er veldig enig i å opprettholde nødnumrene slik de er i dag. Nødnumrene er godt innarbeidet hos folk, dessuten har nødetatene mange etatsspesifikke henvendelser som er enklest å få direkte til den riktige etat. Det er naturlig at tanken om samlokalisering av nødsentraler for brann og politi kommer opp når vi har en justisminister som er sjef for begge, men det optimale må være å få med alle sentralene. Vi er likevel positive til samlokalisering av brann og politi hvis det foreslås. Det sier brannsjef Geir Thorsen i Ålesund som leder Møre og Romsdal 110-sentral KF. Sentralen dekker 36 kommuner.
I forbindelse med forrige utvalgsarbeid om nødmeldetjenesten prøvde Ålesund å få gjennomført et pilotprosjekt hvor nødsentralene fysisk skulle sitte i samme rom. Det skulle kjøres parallelt med SAMLOK-prosjektet i Drammen, men ble ikke vedtatt.
    –    Hvis ikke helse blir med tror jeg at nærhet mellom sentralene er tilstrekkelig. Med det mener jeg at sentralene ligger i samme by og man enkelt kan møtes. Slik fungerer det mellom oss og AMK og politiet i dag. Vi har felles 11X-dager, samhandling på ledernivå og har blant annet lagd felles indeks for sentralene og samordnet sambandsreglementet i forbindelse med innføring av nødnett.     
Thorsen etterlyser mer konkret om hvilke eiermodeller man tenker seg for fremtidige nødsentraler.
    –    DSB mener at den foretrukne modellen vil være en nødmeldingstjeneste for brann der staten tar ansvaret for driften av tjenesten, i tillegg til utstyret og opplæringen, men dette temaet er ikke tatt opp i Brannstudien. Jeg savner en utredning som viser kost/nytte ved en slik modell for kommunene. Realiteten av store statlige sentraler kan bli slik det er i Sverige hvor kostnadene for kommunene øker fordi man likevel må ha sentraler som dekker alle kommunens andre tjenester.  

COMMENTS