Krevende trafikkulykke med farlig gods

Krevende trafikkulykke med farlig gods

Fredag morgen 12. juni tikket meldingen inn om en trafikkulykke med farlig gods på Mosseveien i Oslo inn på Kastellet brannstasjon. Det ble også gitt beskjed om at en person satt fastklemt og at det var en gasslekkasje fra lastebilen. Brigadeleder Kjetil Riise jobber på Kastellet og var på vakt denne morgenen. Han var første utrykningsleder som kom frem fra Oslo Brann- og redningsetat (OBRE). Brannmannen har snakket med Riise i etterkant av hendelsen og under følger et utdrag hvor han svarer på spørsmål og deler sine tanker og erfaringer etter hendelsen.

Riise forklarer at da de startet utrykkingen var han allerede på jakt etter beste kjørevei og om mer informasjon vedrørende oppdraget. 
    –    Første kartreferanse som vi fikk var ved Fiskevollen, min tanke var da å kjøre Ljabrudiagonalen for å komme inn fra sydsiden mot hendelsen. Kartreferansen  ble så endret til Mosseveien 209, noe som da gjorde at vi kjørte ned Nordstrandsveien og Mosseveien til venstre. Videre fikk vi også på vei til skadestedet melding om at det skulle være metan på lastebilen og at det var gassflasker som var sammenkoblet og ikke en tankbil. Det ble bekreftet at det satt en person fast i bilen.

Riise hadde med seg flere ressurser fra resten av OBRE, som har ulik kompetanse både for farlig gods, men også OBRE sin redningsavdeling. Avdelingen, med to kjøretøy og fire mannskaper, har primær oppgave å jobbe med frigjøring og de har med seg mye utstyr for denne type arbeid. 

Relativt trygt
Da Riise ankom skadestedet ble han møtt av et rolig skadested. 
    –    Vi hørte at det var en gasslekkasje og så at lastebilen lå på siden. Det sto også noen sivile personer foran lastebilen som hadde kommet først til ulykken. Det ga meg en god indikasjon i startfasen på at det ikke var en stor lekkasje. De kjente ingen lukt og de ga meg en oppfatning om at det var relativt trygt på stedet, sier Riise. 
Etter å ha vurdert situasjonen og skaffet seg oversikt var det ingen tvil om at redningsmannskapene her sto ovenfor en livreddende innsats.  Riise forklarer i korte trekk den videre innsatsen under: 
    –    Tiltak som ble utført var følgende, 3 mannskaper fra Kastellets mannskapsbil 81, fullt påkledd som røykdykkere gikk inn, de hadde med to gassmålere. To av disse gikk mot hytta på lastebilen for å sjekke sjåføren som satt fast og en av mannskapene gikk for å måle etter lekkasje fra bilen. Da de delte seg hadde de med seg måleinstrument frem til hytta, mens et måleinstrument ble brukt til å foreta målinger ved flaskene. De fikk ingen utslag foran ved hytta, og må helt inntil flaskene som lakk for å få noe utslag.
Sjåførdøra på lastebilen la opp, og to mann klatret opp der for å komme til sjåføren som satt fast. De slo også inn nødstoppen på bilen på vei opp.
    –    Normalutlegg var på gang, men det ble ikke med inn i starten og det er et avvik i forhold til vår egen prosedyre. Jeg gjorde vurderinger hele tiden og mener at det er forsvarlig, ikke riktig, men det handlet om å redde liv.
Da bil 92 og 62 med kjemikaliedykkere kom fram til skadestedet, fikk de som oppgave å sjekke og måle mer rundt den pågående lekkasjen, og se om det var mulig å få stengt lekkasjen.
    –    Det ble også plassert ut to Multiwarn deteksjonsmålere på bakken, en på hver sin side av bilen for å foreta målinger kontinuerlig rundt bilen. Disse ga aldri noen utslag under hendelsen.

Bistand fra AGA 
Da de hadde fått kontakt med sjåføren som satt fast, ba de om frigjøringsutstyr, fordi de så at de trengte det for å kunne frigjøre han. Sjåføren var bevisst og svarte på alle spørsmålene som mannskapene stilte han.
    –    Alle skadesteder har en kaosfase slik jeg ser det, og det ble litt frem og tilbake da frigjøringsverktøyet skulle frem til bilen. Redningsbil 97 ble kjørt frem for så å rygge tilbake igjen. Frigjøringsutstyret ble deretter båret frem til bilen og sjåføren ble frigjort med spreder og sylinder. Han satt fast i den grad at han ikke kom seg ut av førerhuset.  Da sjåføren var frigjort og ble fraktet til ambulansen, roet ting seg betraktelig på stedet
Etter litt frem og tilbake viste det seg at man ikke klarte å stenge lekkasjen. Det ble da besluttet i samråd med AGA å åpne kranene fullt opp for å slippe gassen ut og tømme flaskene på stedet. For å være helt sikker på at de var tomme, ble alle rør som flaskene var koblet sammen med, også klippet over med boltekutter.
    –    AGA ble tidlig kontaktet i forbindelse med hvordan vi skulle håndtere gassflaskene som lakk. Vi forsøkte først å stenge alle de kranene vi fant, men lekkasjen bare fortsatte. Vedkommende på AGA, som skulle hjelpe oss på stedet, ble fraktet av politiet til skadestedet for raskest mulig å få fagpersonell på plass. Det kom to representanter fra AGA til stedet, og dette samarbeidet fungerte godt. 
Arbeidet fortsatte videre utover formiddagen og da alle flaskene var 100 prosent tomme, ble det Viking sin jobb å fjerne bil og flak. I oppryddingen bisto også personell fra redningsavdelingen.

Spesielle utfordringer
Kjetil Riise oppsummerer noen av de spesielle utfordringene ved denne hendelsen:
    –    Gass på avveie vil vel alltid være en spesiell utfordring. Når den i tillegg er på avveie og noen sitter fastklemt rett i nærheten, er det en spesiell utfordring.
    –    Sambandstrafikk er en utfordring når så mange enheter skal kjøre til samme hendelse. Det blir helt umulig å komme igjennom på samband, da mange skal kvittere på samme oppdrag. Dette er etter mitt syn noe som må endres på.
    –    Ved livreddende innsatser er tiden en viktig faktor, men når det gjelder farlig gods-hendelser prater vi jo om å skynde oss sakte. Det blir da et skjæringspunkt når begge disse inntreffer i samme hendelse, noe jeg vil si er en spesiell utfordring.
 
Ettertanke
    –    Hendelsen gikk totalt sett veldig bra, men det vil alltid være ting som kunne vært utført annerledes i ettertid, sier Riise. Det jeg som leder kjente mest på var om det var «trygt nok» for mine mannskaper å igangsette en livreddende innsats. Etter noen vurderinger mener jeg at det var det.
    –    Jeg ser at vi burde ha tatt med oss en trykksatt angrepsslange inn med en gang. Sperrebånd skulle vært satt opp tidligere, da disse hadde hindret at noen sivile og redningspersonell gikk inn til bilen uten full beskyttelse i en tidlig fase.
    –    For å ha full oversikt på motsatt side av skadestedet, burde jeg ha dirigert en brannbil til den andre siden av skadestedet.
    –    Alt er som kjent mye lettere i ettertid når alt er avsluttet, men et forbedringspotensial vil det alltid være etter min mening, avslutter en engasjert Riise. 

Brannmannen takker Kjetil Riise for praten og håper erfaringer fra denne hendelsen kan bidra til at kolleger i resten av landet stiller sterkere og mer forberedt neste gang noe tilsvarende skulle skje.

COMMENTS