Nekrolog over personsøkeren

Nekrolog over personsøkeren

Så var dagen her. Dagen vi alle visste skulle komme. Dagen da teknikken som holdt deg i live skulle frakobles for alltid.

Farvel, min trofaste venn

De høyere makter hadde flere ganger varslet denne dagen, uten at noe skjedde. Bonusen var at vi fortsatt fikk noen spennende uker sammen. Det var stadig full fart i deg, og du klamret deg fast til livet som en majonesflekk på min lyseblå skjorte. Men nå er det altså over.

Vårt mangeårige samliv har en historie de fleste ikke på noen måte kan forstå rekkevidden av. 
Vi har sovet sammen, spist sammen, vært på toalettet sammen, danset sammen, jobbet sammen- ja kort fortalt – vi har vært sammen om alt.
Du har flere ganger varslet meg når noe har vært galt, og når noen har hatt behov for hjelp.
Mang en gang har du vekket meg unødig, og uten påviselig grunn. Vi har hatt våre fighter på dette, og jeg beklager at jeg har virket sur og sint for at du vekket meg unødig.

Du gjorde det du mente var rett, og det du hadde fått beskjed om å gjøre. 
Som den trofaste og hengivende partneren du var, varslet du like ivrig, saklig og pålitelig allerede neste gang du ga lyd fra deg. Da var vår forrige uenighet allerede historie for deg, og vårt samliv var like spennende og pirrende som før.
Du har mang en gang bidratt til at menneskeliv har blitt reddet og til at utallige millioner av kroner har blitt spart for vårt lille samfunn.
Ingen har takket deg for denne innsatsen du har gjort. Ingen feilplasserte ministere har på skikkelig vis takket deg for de tusenvis av gangene du ristet, pep og varslet meg og mine kolleger om at noen – eller noe trengte vår hjelp. 
Nå er det slutt, og ditt liv er over. Igjen står jeg med en stor, moderne svart klump som de sier skal ta din plass. Som skal ta din plass på en bedre måte enn det du gjorde. Respektløst!

De sier at jeg må glemme deg. Glemme deg og omstille meg for å klare å samarbeide med denne nye tingen på samme måte som vi gjorde. Jeg prøver. Prøver å forstå min nye, dyrkjøpte partner. Men samme hvor jeg trykker eller hva jeg mener å si til denne, blir jeg misforstått. Skal jeg si en ting må jeg legge meg på en annen bølgelengde enn om jeg skal si en annen ting. Sier jeg noe feil på det ene stedet, blir klumpen fort sur og sier jeg må si det jeg sa til noen andre ett annet sted. Ikke er det nok med denne ene klumpen heller – jeg må ha minst to av disse stygge, svarte dingsene for at den nye ”enkle” hverdagen skal fungere som tiltenkt. Jeg hater dem. Hater dem, hater dem, hater dem.

Hvil i fred, min kjære lille venn, du vil aldri glemmes.

Hilsen din følgesvenn, Aspiranten.

COMMENTS