Brannfolk i livsfare

Brannfolk i livsfare

Søndag 12. juli er to kajakkpadlere på padletur i Nidelva nedenfor Rykene kraftstasjon i Grimstad kommune, Aust-Agder. Vanligvis ligger vannføringen i elva på 5 kubikkmeter, men denne dagen er den skrudd opp til 50 kubikkmeter på grunn av vedlikeholdsarbeid. Den rolige padleturen skulle snart vise seg å bli en kamp på livet også for redningsmennene.

Dramatisk redningsaksjon i elva

Den ene padleren går først ned over en av mange terskler i elva. Han er forberedt på at kajakkens front skal gå ned i elva, følge strømmen og dermed bli kastet ut igjen et stykke nedenfor fallet. Det han ikke vet er at den menneskeskapte terskelen danner ei valse så kraftig at han skal bli liggende å kjempe for livet i en snau time. Den andre padleren kommer seg på land og får varslet nødetatene.

På brannstasjonen
Klokken er 13:20 på brannstasjonen i Arendal. Gutta på vakt er snart ferdige med helgens vakt som ender ved vaktskiftet på søndag ettermiddag klokken 17. Seks minutter senere er de på vei med sirene og blålys for et av de vanskeligere oppdragene de kan huske i senere tid.
Utrykningsleder Harald Nedenes forteller om en responstid på i underkant av 20 minutter på grunn av lang kjørevei, og om en noe utydelig melding fra innringer.
    –    Vi fikk først melding om person i vannet, men det ble rettet til en kajakkpadler som sitter fast, kan Harald fortelle. – Jeg så for meg en person som ble fysisk hindret av et nett eller gitter i elva. Synet som møtte meg da jeg kom frem til skadestedet var jeg absolutt ikke forberedt på. Jeg har aldri vært borti slike utfordringer og vi var ikke godt nok forberedt på det som møtte oss eller den risikoen og medfølgende faren som følger slike redningsoppdrag, fortsetter han.

Redningsaksjonen
Et uventet og noe uheldig moment under hendelsen er at en av ambulansearbeiderne, som allerede er fremme på stedet da brannvesenet ankommer, er broren til kajakkpadleren som kjemper for livet ute i de enorme vannmassene. Dette legger en spesiell stemning på redningsaksjonen. 
Med seg på bilen har Harald med seg brannmennene Steffen Olsen og Are Kjulslund, begge utdannede redningsdykkere fra den tiden Østre Agder (Arendal brannvesen) fremdeles hadde operativ redningsdykkertjeneste. De kler seg opp i hver sin overflatedrakt, lette redningsvester og seletøy rundt livet som festes til ei line som går til mannskaper på land. Den helt klare taktikken er å sende ut redningsmennene på oversiden av terskelen. De skal svømme ut i elva til de ligger omtrent rett ovenfor padleren. Deretter skal de slippe seg ned i valsen og forsøke å få tak i ham.

Havner sjøl i valsen
Are Kjulslund er først ut. Han kommer for langt bort fra padleren idet han slipper taket, noe som fører til at han bommer. I tillegg treffer han større steiner idet han slippes nedover i strykene, noe som gjør ham forslått og noe fortumlet. Idet mannskapene på land trekker ham inn, havner også Are i valsen og får i seg uønsket mengder vann. Når han nærmer seg elvebredden blir han trukket inn mot en betongvegg som i seg selv hindrer ham i å komme helt inn til land. Denne betongveggen er satt der for å danne ytre del av ei laksetrapp som går helt innerst mot elvebredden. Studerer man bildet av elva kan man lett kjenne igjen denne konstruksjonen nærmest kameraet. 
Are er fortumlet og utslitt og kjemper nå sin egen kamp mot kreftene. En politimann hopper over laksetrappen, balanserer på betongveggen og strekker ned ei hånd slik at han får tak i Are. Dette er med på å redde ham. Are trenger selv tilsyn av helsepersonell når han omsider får tørr bakke under beina. Ute i elva ligger fremdeles padleren i sin runddans med vanngudene.
Litt tilbake i tid: Da Steffen ser at Are bommer på padleren, kaster han seg umiddelbart i vannet selv for å gi det et forsøk til. Han svømmer ut og slipper seg ned på signal fra utrykningsleder Nedenes. Dette er starten på nok en nær-døden-opplevelse.
Steffen klarer å treffe kajakkpadleren og griper fatt i ham med venstre arm. Han skriker alt han klarer til kajakkpadleren da han får tak i ham: ”Hold fast og slipp fa.. ikke taket!”
Padleren klarer å ta ordentlig tak i Steffen, som nå blir kastet med i valsens strøm. Alt Steffen klarer å tenke på er å holde fast i padleren, og å puste når han kjenner fri luft i ansiktet.
På grunn av at de to mennene nå er omslynget rundt hverandre, dobles vekten for de to brannmennene Torjus Robstad og Frode Josephsen, som er lineansvarlige på land. Med hjelp fra flere politimenn drar de det de er karer om, men på grunn av den enorme vannføringen i elva, klarer de kun å dra det Nedenes omtaler som ”en halv meter av gangen”. Det skal gå mange minutter før Steffen er på land. Innen den tid har han ved en anledning vært bevisstløs, uvisst hvor lenge, men lenge nok til at mannskapene på land registrerer det fra sin posisjon. 
    –    På det tidspunktet var jeg sikker på at vi hadde mistet Steffen, sier Harald, tydelig berørt.

Hva skjedde?
Beltet, som Steffen hadde rundt livet, begynte å skli nedover hoftene. Det var dette beltet som var festet i linen mot land. Hadde dette beltet sklidd av, ville Steffen og kajakkpadleren vært sjanseløse. Da Steffen merket at det var i ferd med å gli nedover beina, huket han seg sammen i fosterstilling og holdt den stillingen for harde livet. Beltet rakk likevel å festes i knehøyde, noe som gjorde at lina mot land, som sto som en pianostreng, trakk beina til Steffen oppover mot overflaten. Dette resulterte i at hodet og overkroppen ble tvunget nedover i vannet og dermed reduserte Steffens små muligheter for å trekke luften innimellom. Derfor svimte Steffen av ute i elva.

Redningsaksjonen fortsetter
Oppe på land klarer de omsider å få Steffen og padleren inn mot betongveggen mot laksetrappa. Steffen kommer til seg selv, men er fullstendig utslitt og klarer ikke annet enn å ligge totalt utmattet på bakken. Politimenn frakter kajakkpadleren til medisinsk personell. Fremme på sykehuset får han konstatert en kroppstemperatur på kun 32 grader.
På grunn av sin dårlige forfatning blir både Steffen og Are også fraktet på sykehus for overvåkning. Are har fått vann i lungene og blir satt på forebyggende kur mot lungebetennelse. Steffen har fått deler av høyre bein skadet av sikringsbeltet. De blir skrevet ut senere på kvelden.
Da Brannmannen besøker Østre Agder brannvesen én måned senere, er Are på ferie og Steffen fremdeles sykemeldt. Begge hevder å ha kommet fra det uten varige traumer. Likevel er hele brannvesenet preget av hendelsen som kunne kostet dem to gode kolleger.

Faglige råd
Etter møtet med mannskapene i Arendal, bestemte Brannmannen seg for å ta kontakt med Lars Fossum for å få en uttalelse fra en med faglig tyngde på området. Ved siden av å være en erfaren brannmann driver Lars til daglig sitt eget foretak som heter ”Hode over vann”. Foretaket driver modulbasert kursvirksomhet innen sikkerhet og redning for alle som ønsker å lære mer om elver, enten det er som kajakkpadler eller som redningspersonell. Lars har selv vært i Arendal og besøkt redningsmennene etter hendelsen. Han har også vært og studert skadestedet. Han har dette å si om hendelsen:

    –     Dessverre er kunnskapen om elveredning i Norge veldig dårlig i de aller fleste brannvesen.  Kunnskapsnivået og utstyret er på nivå med det fallsikringen var da jeg begynte i OBRE i 1988 – et råttent mannskapstau av hamp. Nå har de fleste brannvesen hevet seg over hampetau, men på vannredning har vi langt igjen. Og det drukner mange flere personer i vann enn det dør i høyden. 
    –    Hendelsen i Nidelva nå i sommer bør være en tankevekker for hele brann-Norge. Rennende vann krever riktig utstyr og kompetanse, det har brannvesen i USA og England lært etter å ha mistet mange kolleger. Elveredning burde vært et sentralt tema under opplæringen på Norges Brannskole, både på grunnkurs og befalsutdanningen. Vi må slutte å lukke øynene for det farligste temaet ved vannredning når vi har elver overalt, samt mer og mer ekstremvær.
Elver og risikoen for ulykker må være en del av ROS-analysen. Når drukningsulykken eller flommen kommer må vi være forberedt. Det er vi som rykker ut og kommer frem til skadestedet med, i bestefall, tørrdrakter. Alle forventer at vi gjør noe, og vi vil gjøre noe. Uten kompetanse kan det gå forferdelig galt neste gang.
    –    Norge har mange drukningsulykker i forhold til innbyggertallet og i forhold til branndøde. I tillegg har vi masse elver og mange turister som utforsker naturen vår. Ca. 30 prosent av de som omkommer ved drukning, drukner i elver. Det vil si mellom 30-40 personer i året.
    –    Andre faggrupper som jobber med og ved elv har organisert opplæring av sine arbeidstakere, vi som skal redde dem har ingen! De som sitter med ansvar for HMS bør ta en liten runde med seg selv og la brannmenn lære uten å måtte oppleve det Østre Agder brannvesen har gjort, Lars Fossum

Ettervirkninger
I ettertid er det blitt en evaluering av hendelsen, men det er fremdeles ikke skrevet en evalueringsrapport grunnet at involvert personell fremdeles er på ferie. Hendelsen er likevel blitt definert som en arbeidsulykke og Arbeidstilsynet er koplet inn i saken. Videre kan brannmester Harald Nedenes ikke annet enn å oppfordre alle til å lære mer om strømførende vann, slik at redningspersonell i fremtiden kan unngå samme felle som han og hans mannskaper gikk i.
Vi takker mannskapene i Østre Agder som ville dele sine dyrekjøpte erfaringer med oss. Vi håper, som dem, at flere kan lære av å kjenne til denne dramatiske hendelsen. Kanskje er det som Lars Fossum skriver: Godt beredskapsarbeid begynner kanskje med god planlegging, vedkjennelse av og kursing på egne risikoområder, for så å ta rette avgjørelser når den uønskede hendelsen først er ute?

COMMENTS